Med Bob Dylan snurrende på platespilleren, og en skål frukt, bær og kesam på fanget, tar en ung pike tak i bloggingen sin igjen. Det har vært en stund, og grunnene har vært mange. Tanken på å slette bloggen har forekommet oftere enn tenken på å skrive på den igjen - og slik er det fortsatt. Men akkurat nå var "Peter" så snill å ha et usikkret nettverk, som denne piken kunne ta seg nytte av. Hun har fått ny hybel nemlig, et lite koslig rom som passer henne perfekt, men nettverk har hun ikke bestilt enda, så takk og lov for "peter"!
Vel plassert i Oslo igjen, så merker hun lengselen etter skoletida som skal komme i Januar. For nå er det litt jobbing, og ellers veldig mye fritid, så hudpleieskole ser hun frem til. Julestemninga er i hvertfall på plass, og den skal ikke kastes bort. Hun mater den med julemusikk, historier, og turer ute i den frikse vinterkulden. Hun elsker vinteren, det er da man kjenner at naturen er utrolig. Følelsen av å kjenne kulde på kinnene, varme under klærne, og en kald luft ned i lungene. Alt er friskt! "Korrekturlakk over feilstavet sommer". Alt hun kunne ønske var noen som ville dele turene hennes i vinterkulden, for det har vært få av de i år. Hjemme i Tønsberg, vet hun at det er mer snø, og hun har allerede lekt seg i den, slik som hun gjorde da hu var liten. Hvorfor leker ikke folk i snøen lenger? Er det ikke lengre venner som kaster hverandre rundt i snøen? Ingen kjærstepar som kaster snøballer, hvor det ender med at gutten løfter opp jenta og legger 'a ned i masse snø - og et snøkyss? Ingen foreldre som lager snømenn og gruver med barna sine? Vel det er sikkert noen, men ikke like mange som før. Da man ikke kunne gå en vinterdag uten å se det. Det virker som om eldre må ha barn til stedet for at det skal være mer greit.
Bob Dylan må snus.
"Uff, nei, nå kan det slutte å snø" og flere sitater som dette har hun hørt. Nei, et sikkert tegn på at man har blitt gammel, og mistet sitt indre barn, er når man klager på snø som om det ikke en gang er pent! Det skal aldri skje med denne piken!
Hun trenger positive ting, og merker at folk har gradvis mistet evnen til å se dem. Derfor mister hun seg selv i detaljer i stedet. For ingen kan rette på små detaljer de ikke har sett, men bare henne.
Nå skal hun sette på Black Books, og le en hel del.
- Leker du i snøen?
- Er du flink til å være positiv?
